Kreftforeningen utlyser penger til kreftkoordinatorstillinger. Søker din kommune? Kreftforeningen vil styrke den kommunale kreftomsorgen, ved å støtte kommunene økonomisk med etablering av kreftkoordinatorstillinger.

Å få en kreftdiagnose er tøft. Livet blir snudd på hodet, og det første mange tenker er: kommer jeg til å overleve dette? Usikkerheten er stor og spørsmålene mange. Hva skjer nå? Hvilke rettigheter har jeg som kreftsyk? Finnes det noe rehabiliteringstilbud slik at jeg kan komme meg tilbake til jobb? Hvilken hjelp får barna mine om de får problemer på grunn av at jeg er syk? Om det skulle gå feil vei, kan jeg få dø i hjemmet? Spørsmålene er mange for de kreftrammede som helt eller midlertidig har avsluttet behandlingen i spesialisthelsetjenesten. Nå må de stole på hjemkommunen, men hvor får de svar på alle spørsmålene de har? Hvem kan gi dem trygghet i all usikkerheten de vasser i?

I Midt-Norge lever det i dag over 28 000 personer som har, eller har hatt, kreft. De bor i en landsdel bestående av små og store kommuner, lange og korte avstander til og fra behandling, oppfølging og hjelp. I regionen finnes et omfattende tilbud av tjenester og bistand til mennesker som på ulike stadier i livet har behov for hjelp og støtte. Det er samtidig en utfordring å vite om, og ha oversikt over, alle tilbud, rettigheter og muligheter. Enkelte kommuner har løst dette ved å opprette kreftkoordinatorer i kommunene. Disse bistår pasienter og pårørende med informasjon, råd og veiledning og er deres kontakt inn i kommunen uavhengig av hvilken hjelp de trenger.

Vi i Kreftforeningen erfarer at kommuner som i dag har kreftkoordinatorer skaper større trygghet og bedrer livssituasjonen til mennesker i en vanskelig tid. Kreftforeningen ønsker at alle pasienter og deres pårørende skal få den samme hjelpen uavhengig av hvilken kommune de bor i. Vi lyser derfor i disse dager ut 30 millioner kroner til kreftkoordinatorstillinger i kommunene, slik at kommuner som i dag ikke har koordinatorer, kan få det. Pengene kan og bør også komme kreftpasienter og kommuner i Midt-Norge til gode.

Anne Lise Ryel
generalsekretær
Kreftforeningen

Vikarer skal ha like godt lønns og arbeidsvilkår som ansatte i bedriften de leies inn til. Slike regler har ikke Norge i dag. Gjennomfører vi forslagene i vikarbyrådirektivet kan ikke lenger vikarbyråer konkurrere gjennom lavere lønn. Jeg vil kalle det en seier for det norske arbeidslivet! For hvorfor skal vikarer ha lavere lønn enn fast ansatte når de gjør samme jobben?

Vikarer er en del av det norske arbeidsmarkedet. Gjennom endringene som er foreslått i vikarbyrådirektivet sikres likebehandling mellom innleide fra vikarbyrå og ordinært ansatte. Tiltakene det er aktuelt å gjennomføre i Norge er lovfestet solidaransvar, opplysningsplikt overfor vikarbyråer og arbeidstakere mht lønns- og arbeidsvilkår, innsynsrett for tillitsvalgte og drøftingsplikt ved innleie. I tillegg kommer kollektiv søksmålsrett, gebyrmyndighet til Arbeidstilsynet og økte strafferammer for brudd på Arbeidsmiljøloven. Når ble slike tiltak en trussel mot norsk arbeidsliv?

I følge Statistisk Sentralbyrå var det 64 616 utlendinger som utførte korttidsoppdrag i Norge 4. kvartal 2010. De fleste av dem er innleide arbeidstakere eller arbeidstakere som utfører ulike former for underentrepriseoppdrag i Norge. I tillegg kommer alle dem som er bosatt i Norge og som er vikarer i ordets rette forstand. Gjentatte, vel dokumenterte brudd på arbeidsmiljøloven, underbetaling og dårlige bo- og arbeidsvilkår, bidrar til å sette sitt stempel på det vi i vid forstand kan kalle vikar- og bemanningsbransjen. Tallene er usikre, men dette kan dreie seg om så mye som 100 000 arbeidstakere. Så skal det i anstendighetens navn sies at det finnes seriøse utleiefirma med fast ansatte og organiserte arbeidstakere. Men dessverre opplever disse bedriftene i økende grad at de mister oppdrag til de useriøse aktørene.

Det er én viktig grunn til bemanningsbransjens framvekst i Norge, nemlig at det er ytterst lønnsomt å leie inn underbetalt, uorganisert utenlandsk arbeidskraft til virksomhet i Norge. Det blir ikke like lønnsomt den dagen vikarbyrådirektivet blir norsk rett.

LO har i dag kommet med sin uttalelse og er tilsynelatende mer skeptisk enn før. Slik jeg leser pressemeldingen åpner de for å innføre vikarbyrådirektivet dersom garantier for at någjeldende bestemmelser og de foreslåtte tiltak kan videreføres uhindret av EØS-reglene . Det bør være uproblematisk i og med at direktivet er et minimumsdirektiv.

I dag kan vi lese i Sarpsborg Arbeiderblad påstanden om at det er Guds Vrede som kan ligge bak både massakren på Utøya og Alexander Kielland ulykken. Dette er påstått fra statsviter Per Haakensen på et KRF møte i Sarpsborg. Lederen i det lokale KrF laget vil ikke ta avstand fra utsagnet. I tillegg knyttes det også politikk til saken og budskapet fra de ekstreme kristne i forsamlingen er at Norge har blitt for Israelfiendtlig og for liberalt. Abortloven nevnes som eksempel. Derfor er Gud sint på oss.

For det første er dette innenfor ytringsfrihetens grenser. Folk, også statsviterer, kan si meningsløse, støtende og sårende ting. De kan også komme med udokumenterte påstander. De kan til og med ta Gud til inntekt for sitt syn uten å blunke. Til og med når det kommer til å skyte, drepe og skade uskyldige ungdommer på en sommerleir. Jeg blir selv såra over en slik kobling. Men mest av alt tenker jeg, hvem i all verden tror du at du er?

Disse holdningene eksisterer i en del konservative kristne miljøer. Derfor er det bra at slike holdninger kommer frem i lyset. Da kan vi diskutere dem og ta avstand fra dem. Da kan vi etterspørre belegg for påstandene og riste oppgitt på hodet over idiotiske utspill. Vi kan til og med gråte en skvett og bli forbanna.

Jeg er glad for at jeg tror på et budskap om toleranse, raushet og kjærlighet når jeg tenker på en Gud. Min og jeg tror de fleste andres Gud, trenger du ikke skremme med på KrF møter eller er en som straffer andre.

Jeg vet at det som kom fram i Sarpsborg var et ekstremt synspunkt. Jeg er lettet men ikke ovverasket over at KrF leder Knut Arild Hareide rykker ut og tar avstand fra denne koblingen. Når gjør lederen i Sarpsborg KrF og ikke minst Per Haakonsen det samme? En unnskyldning er på sin plass.

Dette innlegget burde jeg kanskje ikke skrevet. Det er mulig det er for personlig. Men jeg velger å gjøre det i samsvar med min far. Han heter Helge og du ser han om mamma på bildet.

Pappa har fått bløtvevskreft. Han fikk det påvist i høst. Likevel er han enda ikke operert. Tvert imot, han venter fortsatt. Ikke fordi han ikke er prioritert, ikke fordi det er kapasitet, ikke fordi han ikke kan opereres, ikke fordi det ikke finnes penger, ikke fordi han ikke har rettigheter, ikke fordi det ikke finnes politiske løfter om behandling. Men fordi bilder og papirer ikke blir sendt fra ett sted til et annet. Til tross for gjentatte purringer fra pasienten, min syke far!

Pappas operasjon er minst 4 uker forsinket. Først fordi det private røntgen-instituttet ikke sendte bildene til Radiumhospitalet. Deretter er det hjertespesialisten ved lokalsykehuset som ikke har sendt papirene fra undersøkelsen i desember. Og før alle papirer er ankommet Radiumhospitalet blir ikke pasienter satt opp til operasjon. Så min tapre pappa ringer rundt i dette systemet vårt og snakker med den ene etter den andre. Samtidig er han imponerende tøff og holder motet og optimismen oppe. Det tragiske er at mens han venter vokser kreft-svultsene videre i kroppen.

Ingen pasienter skal oppleve dette. Heller ikke min far. Vi har et godt helsetilbud i Norge med mange utrolig flotte ansatte. Vi har høyest overlevelse av kreft i verden. Mange står på dag og natt for pasientene sine. Men enkelte har tydeligvis ikke noe i sykehus å gjøre. De gjør rett og slett ikke jobben sin. Pasientene blir kun et nummer i rekka. Men den største svikten som min fars eksempel illustrer veldig godt er at sykehusene tydeligvis ikke har systemer for å fange opp svikt når det glipper. For hvem sikrer at papirer, bilder og henvisninger faktisk blir sendt? Hvilket kvalitetssikringssystem finnes for at dette ikke kan skje? Det er ikke pasienten selv som selv skal passe på at dokumenter sendes fra ett sted til et annet. Det er heller ikke noe politikerne kan vedta at skal skje. Det er også dyrere og gir økt press på de stakkars kontoransatte på sykehusene som må ta imot klager fra fortvilte pasienter. Legen får de nemlig sjelden i tale.

Jeg tror dessverre ikke eksempelet med pappa er unikt. Jeg vet om flere som har opplevd det samme. Dessverre. Arbeidet med elektronisk pasientjournal i sykehussektoren må prioriteres slik at alvorlig syke pasienters helseopplysninger kommer frem i tide. Noe annet er uholdbart.

Vi glemmer aldri 2011. Vårt mest krevende år som nasjon etter andre verdenskrig. Det går ikke en eneste dag uten at mine tanker går til alle de som ble rammet av de grusomme terrorangrepene 22. juli.

Få dager etter disse ubegripelige hendelsene samlet hele nasjonen seg om budskapet: “Mer åpenhet og mer kjærlighet”. Det ble fellesskapets svar på de grusomme terrorhandlingene. I den bunnløse sorgen var det dette budskapet som holdt oss oppe og som holdt oss sammen. Som ga oss håp og tro på ei framtid. Ei framtid der alle skal respekteres, ei framtid der vi ønsker å inkludere alle, uavhengig av hudfarge og uavhengig av hvilken religion eller livssyn vi har valgt.

Det store spørsmålet er om vi greier å ta vare på dette samholdet og den respekten for menneskeverdet vi følte og viste i ukene etter 22. juli?

Svaret på dette spørsmålet ligger i oss selv, vi som bor i Norge. Hvordan ønsker vi at vårt lille land skal utvikle seg videre? Dersom vi ønsker å holde fast ved verdiene “Mer åpenhet og mer kjærlighet”, så krever det en innsats av hver og en av oss i hverdagen, hver dag. Vi må selv finne ut hvordan vi ønsker å bidra til et varmt og inkluderende samfunn. Det er våre holdninger og hvordan vi omgås andre mennesker som vil forme framtida. Så enkelt og så vanskelig.

Mitt ønske for 2012 er at vi tar enda bedre vare på hverandre. At vi gir omsorg og støtte til de som trenger det mest. Gi gjerne noen oppmuntrende ord til de du møter på din vei. Alle trenger et smil og noen gode ord. Vi må ta oss tid til å snakke med ungdommene som henger i kjøpesentrene, smile og hilse på den eldre herren i butikken, veksle noen ord med de rusavhengige, sende ei hyggelig tekstmelding til en bekjent, bli kjent med en av våre nye landsmenn som gjerne vil bli kjent med oss, gå natteravn eller bli besøksvenn.

Mulighetene til å gjøre en god gjerning som gleder andre er utallige. Ordtaket ”Den største gleda du kan ha, det er å gjøre andre glad” burde være leveregel nr. 1 for oss alle. Jeg er overbevist om at dersom alle hadde levd etter et slikt livsmotto, så ville verden vært et fredeligere sted å leve sine liv i.

Jeg kjenner mange flotte mennesker i arbeiderbevegelsen. Ottar Kaldhol i Ulstein Arbeiderparti er en av disse. Ottar har en lang politisk merittliste. Han har blant annet vært ordfører og stortingsrepresentant, og han har bidratt med mye positivt og konstruktivt for enkeltmennesker og for storsamfunnet. Men mest av alt er han et medmenneske. Hans mantra er: ”Politikk handler om mennesker, og bare om mennesker”. Det har han helt rett i.

Det er kun vi menneskene som i kraft av oss selv kan være med å bidra til at samfunnet gradvis blir et bedre samfunn for oss alle. Det er enkelt og greit opp til oss selv. Tar vi utfordringen?

Godt nyttår!

Så er den her. Lille julaften. I god lillejulafen tradisjon er huset rent, treet pynta mens hovmesteren snart skal sørge for “same prosedure as last year” julen kan bare komme!

Men selv om mye er som det alltid har vært, er det en stille ettertenksomhet som preger mine juleforbredelser i år. Jeg kan ikke unngå at tankene til stadighet faller tilbake på 22. juli og hvordan en manns ugjerninger har preget dette året.

Vi vet alle hva som skjedde. Ei bombe detonerte i Oslo og skyting på Utøya. Marte, min nå 18 år gamle datter var der. Hun ble skutt, men overlevde. Etter 5 måneder på sykehus kom hun hjem for godt den 16. desember. Hjem til jul. En bedre julegave kan ingen få.

5 måneder har gått. De har inneholdt det meste. Sorg, glede, fortvilelse, optimisme, pågangsmot, samhold, omsorg, overraskelser og tolmodighetsprøver. Tro og tvil. Sinne og kjærlighet. Tæl og klokskap. Imponerende overlevende ungdommer. Alt dette har vi hatt og mye mer.

Det har vært mange markeringer etter 22/7. Hver gang gripes jeg av disse store kontrastfylte følelsene. En enorm glede for at Marte lever, en enorm tristhet og sorg over alle de som døde. En sorg over at så mange i Norge, men også i andre deler i verden, nå møter julen med den tomme stolen etter ulykker, krig og terror. Et menneske som ikke er der lenger. Som har dødd på den mest utenkelige og destruktive måten jeg kan tenke meg. Dødsfall som det ikke finnes mening i. Fortsatt føles det uvirkelig. Av og til tenker jeg, det kan ikke ha skjedd. Men det har skjedd. Hvordan kunne det skje?

Det har aldri vært så godt å være sammen med venner og familie som i år. Det har aldri betydd mer å ha omsorgsfulle kolleger som i år. Det har aldri betydd mer å føle de ukjentes omsorg som i år. Uventet omsorg har vært noe av det mest oppløftende etter 22/7. Evnen til å stå sammen. Jeg vil benytte anledningen til å takke dere alle for all støtte og omtanke som både jeg og min famile har opplevd. Det har varmet!

 Mitt ønske for det nye året er at rausheten oss imellom kan bestå. At vi godtar ulikheter og at vi aksepterer at det å være menneske betyr at vi alle har feil og mangler. La 2012 bli toleransen og raushetens år. La folk få lov til å leve sine liv uten prestasjonspress og krav om å være en suksess. 

Julens budskap er håp, kjærlighet og fred. Selv om jeg nok har blitt et mindre religiøst menneske etter 22/7 finner jeg trøst og mening i julens budskap. Mitt håp er at vi evner å leve etter de samme verdiene. Tro, håp og kjærlighet trengs ikke bare i jula men fra jul til jul. 

Jeg ønsker deg og dine en riktig god jul og et godt nyttår!

Javisst. Les mer her.

Jeg er nå inne i mitt tredje år som stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Det har vært en bratt læringskurve. En ting har vært å sette seg inn i og forholde seg til Stortingets forretningsorden, hvordan komiteene jobber, ulike prosesser i eget parti osv. Det har gått greit. Noe helt annet er det å forholde seg til, og akseptere det politiske spillet mellom regjeringspartiene og opposisjonspartiene.

For å være helt ærlig så er jeg lei det politiske spillet. Da tenker jeg konkret på debattene og voteringene i Stortinget, samt de ulike partienes merknader i komiteenes saksframlegg til Stortinget.

Av en eller annen grunn støtter så og si aldri regjeringspartiene noen av forslagene til opposisjonen. En åpenbar grunn er selvsagt når vi er politisk uenige. Da må vi selvsagt stemme i mot. Men jeg opplever også at vi stemmer i mot selv om vi er enige i sak. Grunnen til at vi stemmer i mot er ofte fordi regjeringen arbeider med tilsvarende forslag som en del av eksempelvis en stortingsmelding eller en lovproposisjon. Jeg mener vi da burde stemt for opposisjonens forslag, og henvist til at regjeringen kommer tilbake til gjennomføringen av forslagene til Stortinget på egnet måte.

Jeg er også lei av at opposisjonspartiene så og si aldri gir ros til regjeringen. Verken fra talerstolen eller i merknader i saksframlegg. Det er selvsagt opposisjonens privilegium å være kritisk til regjeringens politikk. Slik skal det være. Men jeg vet at flere fra opposisjonen er fornøyd med mye av regjeringens politikk, men det blir sjeldent sagt fra talerstolen. I komiteenes saksframlegg er opposisjonspartiene nærmest allergisk mot å gå inn i merknader som sier noe positivt om regjeringa, selv om de er enige i sak.

Hvorfor må det være slik i Norges nasjonalforsamling?

Jeg har vært kommunepolitiker i mange år, inkludert noen år som ordfører. Jeg mener Stortinget har mye å lære fra kommunepolitikken. Forenklet sagt så støtter kommunepolitikerne hverandres forslag dersom de mener det kommer innbyggerne til gode, så lenge det er budsjettmessig dekning for forslagene. Der får politiske motstandere ros dersom de fortjener det. Der er drivkraften først og fremst best mulig tilbud og tjenester til innbyggerne. Det er selvsagt politisk spill i kommunestyrene og bystyrene også, men jeg opplever at man er mye mer resultatorientert i kommunepolitikken.

Jeg skulle ønske det kunne vært slik i Stortinget også. Det tror jeg befolkningen ville applaudert. Jeg opplever at folk flest finner det politiske spillet uverdig. Og i verste fall kan spillet bidra til politikerforakt. Ønsker vi det?

Følgende artikkel i Aftenposten synes jeg er representativt for vårt kulturelle ståsted.

Helt siden 2007 har jeg systematisk samlet alle Top Twenty slagerene fra den kommeriselle radiostasjonen Radio Luxembourg . Stasjonen var vårt første møte med pop og rockemusikken på 50 og 60 tallet.

Som Åge Aleksandersen sier i sin bok " Åge " skrevet av Ole Jakob Hoel :

I " Ønskekonserten " på mandager var det tyske marsjer og finsk polka, men på slutten av programmet hendte det at " tante Klara " gratulerte nevøen sin med noen rytmiske toner. I så fall ble de sugd omtrent intravenøst inn i rockesultne kropper.
I mangel på musikk på den ene norske radiokanalen gjaldt det å skru på mellombølgefrekvensen på radioen for å finne impulser. Noen heldige fikk inn svensk radio. For unge i hele Europa var den kommersielle stasjonen Radio Luxembourg på frekvens 208 redningen , selv når de hørte mer spraking enn musikk .

Nå til dags er det overflod av alle mulige typer pop og rockemusikk. Til de grader at man ikke lenger er i stand til å glede seg over en ny låt som spilles på radioen.

Heldigvis finnes den skatten som vi vokste opp med .

Som jeg innledningsvis skriver har jeg systematisk samlet alle Top Twenty slagerene på min egen hjemmeside The Story of Radio Luxembourg

Samlingen inneholder nesten samtlige slagere fra og med 1956 til og med 1969 .
Nå er disse låtene tilgjengelig på det nye mediet " Spotify "

For å få tilgang må du først registrere deg som bruker av Spotify.
Dette gjør du enkelt ved å klikke deg inn på :Spotify
I øvre venstre hjørne i søkefeltet skriver du f.eks : The Story of Radio Lux . Klikk på pil .
Deretter kan du opprette dine egne spillelister .

Helt siden 2007 har jeg systematisk samlet alle Top Twenty slagerene fra den kommeriselle radiostasjonen Radio Luxembourg . Stasjonen var vårt første møte med pop og rockemusikken på 50 og 60 tallet.

Som Åge Aleksandersen sier i sin bok " Åge " skrevet av Ole Jakob Hoel :

I " Ønskekonserten " på mandager var det tyske marsjer og finsk polka, men på slutten av programmet hendte det at " tante Klara " gratulerte nevøen sin med noen rytmiske toner. I så fall ble de sugd omtrent intravenøst inn i rockesultne kropper.
I mangel på musikk på den ene norske radiokanalen gjaldt det å skru på mellombølgefrekvensen på radioen for å finne impulser. Noen heldige fikk inn svensk radio. For unge i hele Europa var den kommersielle stasjonen Radio Luxembourg på frekvens 208 redningen , selv når de hørte mer spraking enn musikk .

Nå til dags er det overflod av alle mulige typer pop og rockemusikk. Til de grader at man ikke lenger er i stand til å glede seg over en ny låt som spilles på radioen.

Heldigvis finnes den skatten som vi vokste opp med .

Som jeg innledningsvis skriver har jeg systematisk samlet alle Top Twenty slagerene på min egen hjemmeside The Story of Radio Luxembourg

Samlingen inneholder nesten samtlige slagere fra og med 1956 til og med 1969 .
Nå er disse låtene tilgjengelig på det nye mediet " Spotify "

For å få tilgang må du først registrere deg som bruker av Spotify.
Dette gjør du enkelt ved å klikke deg inn på :Spotify
I øvre venstre hjørne i søkefeltet skriver du f.eks : The Story of Radio Lux . Klikk på pil .
Deretter kan du opprette dine egne spillelister .

Helt siden 2007 har jeg systematisk samlet alle Top Twenty slagerene fra den kommeriselle radiostasjonen Radio Luxembourg . Stasjonen var vårt første møte med pop og rockemusikken på 50 og 60 tallet.

Som Åge Aleksandersen sier i sin bok " Åge " skrevet av Ole Jakob Hoel :

I " Ønskekonserten " på mandager var det tyske marsjer og finsk polka, men på slutten av programmet hendte det at " tante Klara " gratulerte nevøen sin med noen rytmiske toner. I så fall ble de sugd omtrent intravenøst inn i rockesultne kropper.
I mangel på musikk på den ene norske radiokanalen gjaldt det å skru på mellombølgefrekvensen på radioen for å finne impulser. Noen heldige fikk inn svensk radio. For unge i hele Europa var den kommersielle stasjonen Radio Luxembourg på frekvens 208 redningen , selv når de hørte mer spraking enn musikk .

Nå til dags er det overflod av alle mulige typer pop og rockemusikk. Til de grader at man ikke lenger er i stand til å glede seg over en ny låt som spilles på radioen.

Heldigvis finnes den skatten som vi vokste opp med .

Som jeg innledningsvis skriver har jeg systematisk samlet alle Top Twenty slagerene på min egen hjemmeside The Story of Radio Luxembourg

Samlingen inneholder nesten samtlige slagere fra og med 1956 til og med 1969 .
Nå er disse låtene tilgjengelig på det nye mediet " Spotify "

For å få tilgang må du først registrere deg som bruker av Spotify.
Dette gjør du enkelt ved å klikke deg inn på :Spotify
I øvre venstre hjørne i søkefeltet skriver du f.eks : The Story of Radio Lux . Klikk på pil .
Deretter kan du opprette dine egne spillelister .

Det er mange måter å bruke engasjementet sitt på, men det kun en som gir innbyggerne direkte rett til å delta og det er retten til å stemme. I Norge har vi ikke stemmeplikt, det er det heller ikke aktuelt og innføre. Men hvis vi vil ha et pulserende demokrati også i fremtiden må vi klare å vedlikeholde det. Valgdeltakelsen i høstens lokalvalg var på 64,5 prosent. 245 000 flere innbyggere stemte i 2011 enn i 2007, eller 2,8 %. En gledelig framgang.

Undersøkelser viser at de færreste sitter hjemme to valg på rad. Faktisk er det kun en av ti med stemmerett som ikke deltar to ganger på rad. Hele 9 av 10 deltar. Min påstand er derfor at det er håp for det norske demokratiet. Men for å vite hva vi bør gjøre bør vi ta utgangspunkt i hva som engasjerer, mobiliserer og som faktisk får folk til lokalet for å stemme. Og her trenger vi kunnskapsoppdatering i tråd med at samfunnet forandrer seg.

Valgundersøkelser viser at det i hovedsak er det to grunner til at folk går og stemmer ved lokalvalg – følelsen av borgerplikt og behov for å gi uttrykk for hva en mener. De som ser det som ei borgerplikt å stemme, går i stor grad til valgurnene. De som ser valgkampen og valget som en debatt – og får lyst til å komme med sitt syn, deltar også ved valg. Valgdeltakelse oppleves derfor i liten grad som en handling der en trur at en ved og delta, vil påvirke den politikken som blir ført – eller for å ivareta sine egne interesser. Og kanskje er vi her ved kjernen av problemet, mange føler at det ikke betyr noe som helst verken å stemme eller å delta. Avmakt kalles det eller manglende tillit.

Mange si at valget hadde liten eller ingen betydning for hva som vil skje i kommunen i de neste fire år. Partiene framstår som for like og det er vanskelig å velge. Undersøkelser dokumenterer også at valgdeltakelsen har gått ned ekstra mye blant dem som oppfatter valget som uviktig. Mange av disse er forholdsvis unge. Min påstand er at vi blir færre og færre som tenker ordet borgerplikt når vi skal begrunne hvorfor vi stemmer.

Borgerlyst er et mer passende ord for mange i dag. Som folkevalgte må vi ta innover oss at flere og flere velgere ser på det å gå og stemme som en ting de skal gjøre fordi de synes det er verd å bruke tid på. Litt spisst kan en si at enkelte forholder seg til valg som de forholder seg til Idol, Robinson eller Skal vi danse?

Er dette feil? Ja vi aktive politikere vil vel mene at politikken aldri skal bli som Idol, samtidig tror jeg vi bør forstå endringene for å kunne møte utfordringen med riktig tilnærming.

I Norge er interessen for lokalpolitikk høy, likevel er valgdeltakingen ved lokalvalg lav. Trenden er at lojaliteten til og følelsen av å tilhøre et bestemt parti svekkes. Samtidig er et verdibasert budskap fraværende i mange debatter. Mange har problemer med å velge parti, fordi partiene fremstår som like.

Politikkens innhold og form må mobilisere. Det samme må saker gjøre. Konflikter og tydelige standpunkter engasjerer velgere og mobiliserer velgere. Samtidig er valgsystemet er viktig. Er systemet kandidatsentrert eller partisentrert? Hvordan bidrar ulike organisasjoner og teknologiske løsninger til politisk mobiliseringen? Hvilke stridsspørsmål blir diskutert i valgkampen?
Politiske partier har vi ulike nominasjonsprosesser. Antall forhåndskumulerte bestemmer også hvilken mulighet folk har til å endre rekkefølgen. Vi må tilrettelegge for valg. Forenkle stemmegivningen. Øke tilgjengeligheten til forhåndsstemming, og gi større mulighet til å avgi stemme ved offentlige institusjoner som sykehus, omsorgsboliger, høyere utdanningsinstitusjoner og videregående skoler. Kanskje bør også valgpersonell ut på kjøpesentre og på arrangementer? Alt dette er viktige faktorer for å fange opp folk som ellers ville valgt sofaen.

Humoristen Are Kalvø skriver at en gang i framtida kommer vi til å le av at folk sto i kø foran samfunnshus og gymsaler for å avgi stemme. Det kan hende han får rett, men ikke helt enda. Ved årets valg deltok i alt ti kommuner i forsøket der stemmeberettigede hadde mulighet til å avgi sin forhåndsstemme elektronisk og alle kommunene som deltok har økning i antall forhåndsstemmer.
Forsøkene fra i år viser høyere deltakelse. Likevel har ordningen svakheter, Det største problemet er at det ikke er innbruddssikkert og at en ikke vet hvem som avgir stemmen. Men jeg er overbevist at ingeniørene en dag overvinner denne teknologiutfordringen. Hvis vi vil og hvis ikke teknologien har for store ulemper for personvernet. Den dagen elektroniske valg er sikkert nok, må Are Kalvø få rett.

Til slutt litt om felles valgdag. Personlig er jeg for dette. Erfaringen fra Sverige viser at en felles valgdag øker deltakelsen også i lokalvalget, den styrker valgdeltakelsen og øker den politiske interessen. Samtidig har felles valgdag noen ulemper og det kan gi mindre rom for synliggjøring av lokale saker, samtidig får vi tydeligere frem sammenhengene mellom riks og lokalpolitikk ved felles valgdag. Felles valgdag hvert 4. år ville økt valgdeltakelsen både i stotortingsvalget og lokalvalget tror jeg.

Jeg mener vi skal gjøre hva vi kan for at den økte valgdeltakelsen på 2000 tallet blir en varig trend. Derfor ønsker jeg meg en omfattende undersøkelse der vi faktisk spør de som gikk og stemte om hva som gjorde det og kanskje også hva som skal til for at de stemmer også neste gang.

Jeg er glad for at Fremskrittspartiet satser på kommunale førstelinjetjenester i sitt alternative statsbudsjett. Dette gjør hverdagen bedre for kommunene.

Onsdag la Fremskrittspartiet frem sitt forslag til alternativt statsbudsjett for 2012. Fremskrittspartiet foreslår å øke bevilgningene til kommunene med 3,8 milliarder kroner i 2012.

Fremskrittspartiet vil at brukere av kommunale tjenestetilbud skal bli ivaretatt på en bedre måte. Derfor prioriterer vi førstelinjetjenesten i kommunene gjennom øremerkede midler til eldreomsorg, grunnskole, kommunale tiltak til rusomsorg og psykiatri og barnevern.

Eldreomsorg
Fremskrittspartiet foreslår å bevilge 1,5 mrd kroner som øremerkede driftsmidler til eldreomsorgen. Dette er en nødvendig håndsrekning til kommuner som sliter med å gi eldrebefolkningen et forsvarlig pleie- og omsorgstilbud.

Øremerking er ikke det FrP ønsker seg mest. Men på grunn av dagens finansieringssystem vi må forholde seg til, er dette den nest beste løsningen. Vi har selvsagt tro på at norske kommuner vil prioritere riktig når det gjelder pleietrengende eldre. Men kommunene har en svært anstrengt økonomi som fører til at de må løse oppgaver som tar bort penger fra eldreomsorgen.

Grunnskole
Fremskrittspartiet foreslår å bevilge 750 millioner kroner som øremerkede driftsmidler til den kommunale grunnskolen. Fremskrittspartiet ønsker seg primært en behovsstyrt statlig finansiering av grunnskolen, og at det også i skolene snus på hver krone.

Elevene i grunnskolen ikke skal avfinne seg med undervisningsmateriell som er gått ut på dato eller dårlig arbeidsmiljø. Vi vil også at skolen skal få bedre muligheter til å holde på sine godt kvalifiserte og kompetente lærere som gjør en uvurderlig jobb. Dyktige og engasjerte lærere er grunnlaget for en enda bedre skole.

Barnevern
Fremskrittspartiet foreslår å styrke det kommunale barnevernet med 200 millioner kroner i 2012 utover det den rødgrønne regjeringen foreslår. Det er betenkelig at regjeringen ikke ser ut til å innse de store ressursbehovene denne tjenesten trenger.

Regjeringens forslag om en styrking på 50 millioner kroner er heller puslete, med tanke på at de 240 millioner kroner som ble bevilget i år ikke var nok. Barnevernet er blitt avspist med for få midler og har ikke fått muligheten til å heve kompetansen i førstelinjen, som denne tjenesten sårt trenger. Tjenesten krever mer langsiktighet og forutsigbarhet.

Rusomsorg
Fremskrittspartiet foreslår å bevilge 300 millioner kroner til kommunal rusomsorg og psykiatri. Staten har ansvar for avrusning, behandling og rehabilitering/habilitering av rusmisbrukere, men på grunn av lange ventetider – til og med til akuttiltak, er det kommunene som må sørge for at rusmisbrukere får et tilbud lokalt.

Alle rusmisbrukere bor i en kommune og sliter med mange ulike problemstillinger i hverdagen. For mange rusmisbrukere er veien fra en hverdag i rus til å kunne mestre hverdagen og bli en del av fellesskapet igjen, fryktelig tøff, og kommunene har få muligheter til å gi et verdig tilbud. Kommunene får alle kostnadene og ingen takk fra staten, og det mener Fremskrittspartiet er dypt urettferdig.

Ressurskrevende tjenester
Fremskrittspartiet foreslår også å bevilge 800 millioner kroner ekstra til den såkalte toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester. Denne ordningens formål er å sikre at brukere med ressurskrevende omsorgsbehov skal få et best mulig tilbud uavhengig av kommunenes økonomiske situasjon. Behovene er enorme i kommune-Norge

Dette er grupper med mennesker med svært store behov og som kommunene er forpliktet til å gi et godt og verdig tilbud til. Men denne ordningen er økonomisk dyr for kommunene, og kostnadene de må tar før de kan få noen av disse pengene, er kjempestore. FrP blant annet ved å senke innslagspunktet, som i regjeringen foreslår skal være 935 000 kroner i 2012, til 800 000 og øke kompensasjonsgraden fra 80 til 85 prosent. Vår målsetning er at innslagspunktet skal ned mot 400 000 kroner. Det betyr i klartekst at kommunene vil få en bedre mulighet til å ivareta denne gruppen på en bedre måte, og ikke må sette opp ulike grupper med ulike behov opp mot hverandre, slik situasjonen er i dag.

Det kan du få svaret på dersom du leser videre……

Det var en gang 4 venner fra Liverpool som var usedvanlig interessert i musikk. De hadde opp gjennom årene hørt på amerikansk og engelsk rockemusikk og blitt hektet.

Vennene var John Winston Lennon , Paul McCartney , George Harrison og Ringo Starr.

De ble i 1959 enige om å starte en gruppe med " shadowbesetning " , men de skulle ikke bare spille. Sang måtte også til.

Dette ble starten på et eventyr som varte til 1970 . Til å begynne med var Pete Best trommis i gruppen. Ringo Starr kom først med litt senere .

De fikk sin debut i Hamburg hvor de spilte på mer eller mindre tvilsomme etablissementer. Der var også Tony Sheridan og Stuart Sutcliffe viktige elementer og de første plateinnspillinger ble gjort. Vi husker bl.a " Ain’t She Sweet " og " My Bonnie " fra denne tiden. Etter hvert vendte gruppen nesen hjemover og fikk platekontrakt med Parlophone etter først å ba blitt vraket av Decca. I Parlophone fikk de kontakt med George Martin samtidig som de fikk Brian Epstein som manager.-

I 1962 gjorde de sine første plateinnspillinger for det nye selskapet . Det ble gitt ut en singel , men i likhet med mange andre så ble ikke dette noen umiddelbar suksess. En kampanje sørget likevel for at singelen solgte nok i løpet av 48 timer til å komme inn på New Musical Express Top Twenty. Dette skjedde den 15 desember 1962 og låten var " Love Me Do ".

De debuterte på 19 plass for deretter å ryke ut av listen , men gjorde comeback 29 desember på 17 plass. Det ble 4 uker på listen med 17 plass som beste notering.

Det var ikke før med neste singel " Please Please Me " at det virkelig tok av . Den kom inn på listene 2 Februar 1963 på 16 plass , men avanserte raskt til nr 3 . Det ble ingen nr 1 hit , men andre plass og 11 uker på listen må sies å være godkjent for en relativt ukjent gruppe. Resten er historie og låter som " I want to hold your hand " , " She loves you " ," From Me to You "og " Can’t buy me love " gikk som regel rett inn på første plass på popbarometerene.

Gruppen forble en av de fremste populærmusikkgruppene gjennom hele 1960-tallet, frem til den ble offisielt oppløst i 1970. De hadde da dominert hitlistene og musikkbransjen på begge sider av Atlanteren gjennom hele karrieren.

De påvirket etterkrigstidens babyboom-generasjon i Storbritannia, De forente stater og mange andre land i 1960-årene. De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien.

I 1988 ble The Beatles innvotert i Rockens æresgalleri. Seinere har Lennon, McCartney og Harrison oppnådd det samme som soloartister.

I 2011 er Beatles fortsatt uhyre populære selv om gruppen ble oppløst for over 40 år siden. I løpet av karrieren ga de ut 215 offisielle låter på singel , EP , LP/CD .

De fikk 27 # 1 hits rundt om i verden og har solgt over 1 milliard plater.

Vil du gjenoppfriske alle låtene ?

For ca et år siden kom alle deres album og singelplater i ny remasteret utgave som Box-set. Dette er blitt et historisk dokument som vil komme til å leve videre i minst 50 år til.

På Facebook har jeg ( red ) opprettet en side som har fått navnet " Dagens Beatles "

Der tar jeg for meg en låt dag for dag med tekst , cover , låten i mp3 format samt podcast av NRK’s serie " Vår Daglige Beatles " hvor PILS – herrene Tokvam og Ose forteller deg historien om hver enkelt låt fra deres lange karriere.

Jeg startet ca 20 August og forventer å ha " gitt ut " alle låtene innen 1 mai 2012.

På Facebooksiden kan du bla deg nedover og høre alle låtene samt historien.

Gå inn her: Dagens Beatles

NB : Du må ha Facebook – konto for å komme inn på siden ( må altså registrere deg )

Blir du med på reisen ?

Velkommen !